Seterlivet i øvre Luksefjell på 1600-tallet
Bestul, ble kalt «Beste støllet sæter» og var seter under Lindem og Gjernes i Sauherad i 1665. Området her øverst i Langeruddalen var setermarker for bøndene i Sauherad på denne tiden og rundt sankthanstid gjorde bøndene seg klare til å reise til fjellet med buskapen:
Unge spreke gutter og gamle gråhårede gubber i kne bukser, viubandsokker og gråtrøye. Husbonden sjøl strammer hestens gjort og sjekker at alt er pakket og klart. Det er mye som skal med til fjells. Kosten på seteren bestod helst av melk og melkeprodukter, men flatbrød og mel til graut, kaker og vafler, saltmat, kjøtt, spekekjøtt, spekepølse, erter, poteter, sukker, salt og kaffe måtte fraktes med. Samt endel seterutstyr som: sil, kinne, ett par gryter, noen klær, sengeklær, halm til sengen osv.
Det hviler liksom dypt alvor over det hele, det er høytid når en skal flytte til «langheia». Seterjenta kommer ut, i dag bruker hun ikke høyhelede sko og hun har ikke krøllet håret, men roser har hun i kinna – roser som ikke er laget med pudder og lebepomade.
Så drar de i vei, kløvhesten foran, så seterjenta, buskapen og bakerst folkene som skal jage på buskapen og passe på at ingen av småfeene blir liggende igjen opp gjennom liene. Seterveien innover er godt opptråkket av bønder, kløvhester og kuklover som i flere hundre år har slitt stein og svaberg blanke.
Når de kommer til Svartdiket stopper seterjenta og roper til husbonden: «Hvilken vei skal vi ta, Grass-skåta eller Tvibækskåta?» «Ta Tvibækskåta, det har regnt så mye de siste dagene at jeg tror Grass-skåta er for blaut» svarer han. Bufølget fortsetter oppover liene med lyden av kubjeller, rauting og stemmer som lokker og jager på buskapen. Seterjenta passer på å kaste stein på alle steinrøysene de passerer, det er for å ha hell med på turen. Når de kommer til Reknarstaen blir dyrene telt opp, for å se at alle fortsatt er med. De passerer Brure-stolen og får se to høye smale stener ved veikanten, dette er Kjennesteinene med innskrifter fra svundne tider. Folkene som lokker og jager på buskapen og dessuten bærer tungt, gleder seg for nå er den tunge veien nedentil liene tilbakelagt.
De fortsetter innover fjellviddene, her er luften lett og ren og gir liksom nytt liv til både mennesker og dyr. Bufølget kommer til Ølbekk, her må alle drikke, tørst eller ikke tørst det er en hellig plikt. Så passerer de begge Steinbruvanna, og har nå kommet så langt øst, at de kan se dalføret hvor setrene ligger. De slår seg ned på et flatt berg for å ta en matbit, mens buskapen går rundt mellom dvergbjørk og tuer, og eter av det kraftige fjellgresset.
Spillemannen har satt seg på en stein og tatt felen frem fra skrinet. Han stiller, klunker og tar noen prøvedrag med buen, snart høres feiende tonene av en springar innover viddene.
Både gamle og unge svinger seg i dansen, det var ikke så nøye at de ikke hadde bonet gulv å danse på på denne tiden.
Buferden fortsetter og kommer opp på kanten av Klæppanlia, nå er de snart fremme. Seterjenta tar virkelig fatt og lokker så det ljomer. Buskapen stemmer i med hvert sitt mål, det er nesten som de hilser de gamle fjell og nuter: vel møtt igjen. Og disse trauste kjempene sender sitt ekko tilbake, og svarer så godt de kan.
De neste to månedene skal seterjenta og buskapen tilbringe her oppe i fjellet, mens hjemme-beitet blir spart til vinterfôr og buskapen forsyner seg av det kraftige fjellgresset.
Gårdsfolket drar tilbake til gården i Sauherad. De får nå en velfortjent pause fra fjøsarbeidet.
Seterjentene eller budeiene som de også kalles, begynte gjerne i 18-20 års alderen og noen holdt på til de var godt over 80 år.
Søstrene Anne og Kari Plassen, født i 1844 og i 1847, var begge ugifte. Anne var seterbudeie i 43 somrer, 30 somrer var hun på Eiang, 8 somre på Solum og 5 somre på Rønningslia. Kari var seterbudeie i 40 somrer, 26 somre på Sommerseterstulene, 7 somre på Steinli og 7 somre på Eiang.
Dagene på setrene var lange og harde, det var mye arbeid som skulle gjøres. Kyrene skulle melkes og stelles, av melken skulle det kjernes smør, ystes ost og kokes prim. Vann skulle
bæres og kokes, trekar og kjeler skulle vaskes, melkespann bæres til kjøling i bekken osv. Buskapen gikk å beita på store områder og noen ganger kunne det bli sent på natt før budeia fant dem og fikk dem hjem igjen til setra. Likevel var det alltid rent og velstelt på setra. Anne Friberg var budeie i 70 år og forteller at hun likte livet på setra bedre enn livet
hjemme på gården, «ein føler seg friare på sætra, og so er her så lett og god luft.»
Budeiene var gjestfrie som få, her kunne alle komme innom for å slå av en prat og få en kopp kaffe eller et glass melk. Når lørdagskvelden kom, pusset de opp i bua, stelte seg og tok på sin beste bunad. Ungdom fra Heddal, Notodden, Sandsvær, Numedal og Kongsberg kom over skogen og møttes her på setrene. Her har hjerter banka i takt med vårbrus, unge par har dansa på sætervollen og funnet avkobling fra en grå hverdag.
Skrevet fritt etter heftene med luksefjellminner.
Bestul, ble kalt «Beste støllet sæter» og var seter under Lindem og Gjernes i Sauherad i 1665. Området her øverst i Langeruddalen var setermarker for bøndene i Sauherad på denne tiden og rundt sankthanstid gjorde bøndene seg klare til å reise til fjellet med buskapen:
Unge spreke gutter og gamle gråhårede gubber i kne bukser, viubandsokker og gråtrøye. Husbonden sjøl strammer hestens gjort og sjekker at alt er pakket og klart. Det er mye som skal med til fjells. Kosten på seteren bestod helst av melk og melkeprodukter, men flatbrød og mel til graut, kaker og vafler, saltmat, kjøtt, spekekjøtt, spekepølse, erter, poteter, sukker, salt og kaffe måtte fraktes med. Samt endel seterutstyr som: sil, kinne, ett par gryter, noen klær, sengeklær, halm til sengen osv.
Det hviler liksom dypt alvor over det hele, det er høytid når en skal flytte til «langheia». Seterjenta kommer ut, i dag bruker hun ikke høyhelede sko og hun har ikke krøllet håret, men roser har hun i kinna – roser som ikke er laget med pudder og lebepomade.
Så drar de i vei, kløvhesten foran, så seterjenta, buskapen og bakerst folkene som skal jage på buskapen og passe på at ingen av småfeene blir liggende igjen opp gjennom liene. Seterveien innover er godt opptråkket av bønder, kløvhester og kuklover som i flere hundre år har slitt stein og svaberg blanke.
Når de kommer til Svartdiket stopper seterjenta og roper til husbonden: «Hvilken vei skal vi ta, Grass-skåta eller Tvibækskåta?» «Ta Tvibækskåta, det har regnt så mye de siste dagene at jeg tror Grass-skåta er for blaut» svarer han. Bufølget fortsetter oppover liene med lyden av kubjeller, rauting og stemmer som lokker og jager på buskapen. Seterjenta passer på å kaste stein på alle steinrøysene de passerer, det er for å ha hell med på turen. Når de kommer til Reknarstaen blir dyrene telt opp, for å se at alle fortsatt er med. De passerer Brure-stolen og får se to høye smale stener ved veikanten, dette er Kjennesteinene med innskrifter fra svundne tider. Folkene som lokker og jager på buskapen og dessuten bærer tungt, gleder seg for nå er den tunge veien nedentil liene tilbakelagt.
De fortsetter innover fjellviddene, her er luften lett og ren og gir liksom nytt liv til både mennesker og dyr. Bufølget kommer til Ølbekk, her må alle drikke, tørst eller ikke tørst det er en hellig plikt. Så passerer de begge Steinbruvanna, og har nå kommet så langt øst, at de kan se dalføret hvor setrene ligger. De slår seg ned på et flatt berg for å ta en matbit, mens buskapen går rundt mellom dvergbjørk og tuer, og eter av det kraftige fjellgresset.
Spillemannen har satt seg på en stein og tatt felen frem fra skrinet. Han stiller, klunker og tar noen prøvedrag med buen, snart høres feiende tonene av en springar innover viddene.
Både gamle og unge svinger seg i dansen, det var ikke så nøye at de ikke hadde bonet gulv å danse på på denne tiden.
Buferden fortsetter og kommer opp på kanten av Klæppanlia, nå er de snart fremme. Seterjenta tar virkelig fatt og lokker så det ljomer. Buskapen stemmer i med hvert sitt mål, det er nesten som de hilser de gamle fjell og nuter: vel møtt igjen. Og disse trauste kjempene sender sitt ekko tilbake, og svarer så godt de kan.
De neste to månedene skal seterjenta og buskapen tilbringe her oppe i fjellet, mens hjemme-beitet blir spart til vinterfôr og buskapen forsyner seg av det kraftige fjellgresset.
Gårdsfolket drar tilbake til gården i Sauherad. De får nå en velfortjent pause fra fjøsarbeidet.
Seterjentene eller budeiene som de også kalles, begynte gjerne i 18-20 års alderen og noen holdt på til de var godt over 80 år.
Søstrene Anne og Kari Plassen, født i 1844 og i 1847, var begge ugifte. Anne var seterbudeie i 43 somrer, 30 somrer var hun på Eiang, 8 somre på Solum og 5 somre på Rønningslia. Kari var seterbudeie i 40 somrer, 26 somre på Sommerseterstulene, 7 somre på Steinli og 7 somre på Eiang.
Dagene på setrene var lange og harde, det var mye arbeid som skulle gjøres. Kyrene skulle melkes og stelles, av melken skulle det kjernes smør, ystes ost og kokes prim. Vann skulle
bæres og kokes, trekar og kjeler skulle vaskes, melkespann bæres til kjøling i bekken osv. Buskapen gikk å beita på store områder og noen ganger kunne det bli sent på natt før budeia fant dem og fikk dem hjem igjen til setra. Likevel var det alltid rent og velstelt på setra. Anne Friberg var budeie i 70 år og forteller at hun likte livet på setra bedre enn livet
hjemme på gården, «ein føler seg friare på sætra, og so er her så lett og god luft.»
Budeiene var gjestfrie som få, her kunne alle komme innom for å slå av en prat og få en kopp kaffe eller et glass melk. Når lørdagskvelden kom, pusset de opp i bua, stelte seg og tok på sin beste bunad. Ungdom fra Heddal, Notodden, Sandsvær, Numedal og Kongsberg kom over skogen og møttes her på setrene. Her har hjerter banka i takt med vårbrus, unge par har dansa på sætervollen og funnet avkobling fra en grå hverdag.
Skrevet fritt etter heftene med luksefjellminner.